مصحف الثريا

بِسْمِ ٱللَّهِ ٱلرَّحْمَٰنِ ٱلرَّحِيمِ وَٱلْفَجْرِ ۝١

Ved morgengryet!

وَلَيَالٍ عَشْرٍۢ ۝٢

Ved ti netter!

وَٱلشَّفْعِ وَٱلْوَتْرِ ۝۳

Ved det like og det ulike!

وَٱلَّيْلِ إِذَا يَسْرِ ۝٤

Ved natten når den svinner hen!

هَلْ فِى ذَٰلِكَ قَسَمٌۭ لِّذِى حِجْرٍ ۝٥

Er det ikke i dette en ed for den som har innsikt?

أَلَمْ تَرَ كَيْفَ فَعَلَ رَبُّكَ بِعَادٍ ۝٦

Du har vel sett hva Herren gjorde med folket Ad?

إِرَمَ ذَاتِ ٱلْعِمَادِ ۝۷

Med det søylerike Iram,

ٱلَّتِى لَمْ يُخْلَقْ مِثْلُهَا فِى ٱلْبِلَٰدِ ۝۸

hvis like ikke er skapt i verden?

وَثَمُودَ ٱلَّذِينَ جَابُوا۟ ٱلصَّخْرَ بِٱلْوَادِ ۝۹

Og med folket Thamod, som hugget seg inn i fjellsiden i dalen?

وَفِرْعَوْنَ ذِى ٱلْأَوْتَادِ ۝١۰

Og Farao, han med pyramidene?

ٱلَّذِينَ طَغَوْا۟ فِى ٱلْبِلَٰدِ ۝١١

De som vandret i overmot på jorden,

فَأَكْثَرُوا۟ فِيهَا ٱلْفَسَادَ ۝١٢

og spredte ufred og fordervelse?

فَصَبَّ عَلَيْهِمْ رَبُّكَ سَوْطَ عَذَابٍ ۝١۳

Men Herren lot tuktens svepe ramme dem!

إِنَّ رَبَّكَ لَبِٱلْمِرْصَادِ ۝١٤

Herren er på vakt!

فَأَمَّا ٱلْإِنسَٰنُ إِذَا مَا ٱبْتَلَىٰهُ رَبُّهُۥ فَأَكْرَمَهُۥ وَنَعَّمَهُۥ فَيَقُولُ رَبِّىٓ أَكْرَمَنِ ۝١٥

Når Herren setter mennesket på prøve ved ære og velstand, sier det: «Herren har hedret meg!»

وَأَمَّآ إِذَا مَا ٱبْتَلَىٰهُ فَقَدَرَ عَلَيْهِ رِزْقَهُۥ فَيَقُولُ رَبِّىٓ أَهَٰنَنِ ۝١٦

Men hvis Han setter det på prøve ved å utmåle knapt hans levemåte, så sier det: «Herren ringeakter meg!»

كَلَّا ۖ بَل لَّا تُكْرِمُونَ ٱلْيَتِيمَ ۝١۷

Nei, sannelig, men dere hedrer ikke den faderløse

وَلَا تَحَٰٓضُّونَ عَلَىٰ طَعَامِ ٱلْمِسْكِينِ ۝١۸

og ansporer ikke til å gi den fattige mat,

وَتَأْكُلُونَ ٱلتُّرَاثَ أَكْلًۭا لَّمًّۭا ۝١۹

dere sluker grådig hans lille arv.

وَتُحِبُّونَ ٱلْمَالَ حُبًّۭا جَمًّۭا ۝٢۰

Dere elsker rikdom over all måte.

كَلَّآ إِذَا دُكَّتِ ٱلْأَرْضُ دَكًّۭا دَكًّۭا ۝٢١

Nei, sannelig! Når jorden jevnes til støv,

وَجَآءَ رَبُّكَ وَٱلْمَلَكُ صَفًّۭا صَفًّۭا ۝٢٢

når Herren kommer, og englene, rekke etter rekke,

وَجِا۟ىٓءَ يَوْمَئِذٍۭ بِجَهَنَّمَ ۚ يَوْمَئِذٍۢ يَتَذَكَّرُ ٱلْإِنسَٰنُ وَأَنَّىٰ لَهُ ٱلذِّكْرَىٰ ۝٢۳

når helvete bringes frem, på denne dag vil mennesket saktens erindre. Men hva tjener det da til med ettertanke?

يَقُولُ يَٰلَيْتَنِى قَدَّمْتُ لِحَيَاتِى ۝٢٤

Og det vil si: «Om jeg bare hadde sendt i forveien noe godt for mitt liv!»

فَيَوْمَئِذٍۢ لَّا يُعَذِّبُ عَذَابَهُۥٓ أَحَدٌۭ ۝٢٥

Ingen kan straffe som Han gjør på denne dag.

وَلَا يُوثِقُ وَثَاقَهُۥٓ أَحَدٌۭ ۝٢٦

Ingen lenker slik som Han.

يَٰٓأَيَّتُهَا ٱلنَّفْسُ ٱلْمُطْمَئِنَّةُ ۝٢۷

Du sjel, som har ro og harmoni,

ٱرْجِعِىٓ إِلَىٰ رَبِّكِ رَاضِيَةًۭ مَّرْضِيَّةًۭ ۝٢۸

vend tilbake til din Herre tilfreds og godtatt:

فَٱدْخُلِى فِى عِبَٰدِى ۝٢۹

Gå inn blant Mine tjenere!

وَٱدْخُلِى جَنَّتِى ۝۳۰

Gå inn i Mitt paradis!