مصحف الثريا

بِسْمِ ٱللَّهِ ٱلرَّحْمَٰنِ ٱلرَّحِيمِ وَٱلنَّٰزِعَٰتِ غَرْقًۭا ۝١

Ved dem som trekker ut og spenner!

وَٱلنَّٰشِطَٰتِ نَشْطًۭا ۝٢

Ved dem som går ivrig frem!

وَٱلسَّٰبِحَٰتِ سَبْحًۭا ۝۳

Ved dem som siger frem,

فَٱلسَّٰبِقَٰتِ سَبْقًۭا ۝٤

og så tar ledelsen

فَٱلْمُدَبِّرَٰتِ أَمْرًۭا ۝٥

og tar seg av saken!

يَوْمَ تَرْجُفُ ٱلرَّاجِفَةُ ۝٦

Den dag når rystelsen ryster,

تَتْبَعُهَا ٱلرَّادِفَةُ ۝۷

og følges av rystelse,

قُلُوبٌۭ يَوْمَئِذٍۢ وَاجِفَةٌ ۝۸

på denne dag vil hjertene banke

أَبْصَٰرُهَا خَٰشِعَةٌۭ ۝۹

og blikkene slås ned.

يَقُولُونَ أَءِنَّا لَمَرْدُودُونَ فِى ٱلْحَافِرَةِ ۝١۰

De sier: «Skal vi bringes tilbake til det vi var?

أَءِذَا كُنَّا عِظَٰمًۭا نَّخِرَةًۭ ۝١١

Når vi er morkne ben?»

قَالُوا۟ تِلْكَ إِذًۭا كَرَّةٌ خَاسِرَةٌۭ ۝١٢

Og de tilføyer: «Det vil være en retur med tap!»

فَإِنَّمَا هِىَ زَجْرَةٌۭ وَٰحِدَةٌۭ ۝١۳

Men det lyder et eneste skrall,

فَإِذَا هُم بِٱلسَّاهِرَةِ ۝١٤

og så er de lys våkne.

هَلْ أَتَىٰكَ حَدِيثُ مُوسَىٰٓ ۝١٥

Historien om Moses har vel nådd deg?

إِذْ نَادَىٰهُ رَبُّهُۥ بِٱلْوَادِ ٱلْمُقَدَّسِ طُوًى ۝١٦

Da Herren ropte til ham i den hellige dal Tuwa:

ٱذْهَبْ إِلَىٰ فِرْعَوْنَ إِنَّهُۥ طَغَىٰ ۝١۷

«Gå til Farao! Han er oppsetsig!

فَقُلْ هَل لَّكَ إِلَىٰٓ أَن تَزَكَّىٰ ۝١۸

Og si: ’Ønsker du ikke å rense deg,

وَأَهْدِيَكَ إِلَىٰ رَبِّكَ فَتَخْشَىٰ ۝١۹

og at jeg leder deg hen til Herren, så du kan vise gudsfrykt?’»

فَأَرَىٰهُ ٱلْءَايَةَ ٱلْكُبْرَىٰ ۝٢۰

Så viste Han ham det største jærtegnet,

فَكَذَّبَ وَعَصَىٰ ۝٢١

men han forkastet og var ulydig.

ثُمَّ أَدْبَرَ يَسْعَىٰ ۝٢٢

Så vendte han ryggen og fjernet seg raskt,

فَحَشَرَ فَنَادَىٰ ۝٢۳

sammenkalte folk

فَقَالَ أَنَا۠ رَبُّكُمُ ٱلْأَعْلَىٰ ۝٢٤

og sa: «Jeg er deres høyeste herre.»

فَأَخَذَهُ ٱللَّهُ نَكَالَ ٱلْءَاخِرَةِ وَٱلْأُولَىٰٓ ۝٢٥

Så tok Gud ham fatt med den hinsidiges og denne verdens straff.

إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَعِبْرَةًۭ لِّمَن يَخْشَىٰٓ ۝٢٦

I dette er visselig en lærepenge for den som har gudsfykt!

ءَأَنتُمْ أَشَدُّ خَلْقًا أَمِ ٱلسَّمَآءُ ۚ بَنَىٰهَا ۝٢۷

Er dere mer krevende å skape, eller himmelen Han har bygget?

رَفَعَ سَمْكَهَا فَسَوَّىٰهَا ۝٢۸

Han hevet opp dens tak og gav den form,

وَأَغْطَشَ لَيْلَهَا وَأَخْرَجَ ضُحَىٰهَا ۝٢۹

lot dens natt bli mørk og lot morgenlyset komme frem.

وَٱلْأَرْضَ بَعْدَ ذَٰلِكَ دَحَىٰهَآ ۝۳۰

Så bredte Han jorden ut

أَخْرَجَ مِنْهَا مَآءَهَا وَمَرْعَىٰهَا ۝۳١

og brakte frem av den vann og grønne enger,

وَٱلْجِبَالَ أَرْسَىٰهَا ۝۳٢

og Han gav fjellene fast feste,

مَتَٰعًۭا لَّكُمْ وَلِأَنْعَٰمِكُمْ ۝۳۳

til glede for dere og deres hjorder.

فَإِذَا جَآءَتِ ٱلطَّآمَّةُ ٱلْكُبْرَىٰ ۝۳٤

Når så den store katastrofe inntreffer,

يَوْمَ يَتَذَكَّرُ ٱلْإِنسَٰنُ مَا سَعَىٰ ۝۳٥

den dag når mennesket kommer i hu hva han jaget etter,

وَبُرِّزَتِ ٱلْجَحِيمُ لِمَن يَرَىٰ ۝۳٦

og helvete bringes frem for alle som ser,

فَأَمَّا مَن طَغَىٰ ۝۳۷

da skal den som var oppsetsig

وَءَاثَرَ ٱلْحَيَوٰةَ ٱلدُّنْيَا ۝۳۸

og foretrakk jordelivet,

فَإِنَّ ٱلْجَحِيمَ هِىَ ٱلْمَأْوَىٰ ۝۳۹

få helvete til herberge.

وَأَمَّا مَنْ خَافَ مَقَامَ رَبِّهِۦ وَنَهَى ٱلنَّفْسَ عَنِ ٱلْهَوَىٰ ۝٤۰

Men den som fryktet Herrens maktstilling og nektet seg sine lyster,

فَإِنَّ ٱلْجَنَّةَ هِىَ ٱلْمَأْوَىٰ ۝٤١

– se, paradisets have er herberget.

يَسْـَٔلُونَكَ عَنِ ٱلسَّاعَةِ أَيَّانَ مُرْسَىٰهَا ۝٤٢

De spør deg om timen, om når den kommer.

فِيمَ أَنتَ مِن ذِكْرَىٰهَآ ۝٤۳

Hva kan vel du si om dette?

إِلَىٰ رَبِّكَ مُنتَهَىٰهَآ ۝٤٤

Dens endelige tid beror hos Herren.

إِنَّمَآ أَنتَ مُنذِرُ مَن يَخْشَىٰهَا ۝٤٥

Du er bare en advarer for dem som frykter den.

كَأَنَّهُمْ يَوْمَ يَرَوْنَهَا لَمْ يَلْبَثُوٓا۟ إِلَّا عَشِيَّةً أَوْ ضُحَىٰهَا ۝٤٦

Den dag de får se den, blir det som om de hadde ventet bare en kveld eller en morgenstund.