مصحف الثريا

بِسْمِ ٱللَّهِ ٱلرَّحْمَٰنِ ٱلرَّحِيمِ سَأَلَ سَآئِلٌۢ بِعَذَابٍۢ وَاقِعٍۢ ۝١

En som spør, etterlyser den tilstundende straff

لِّلْكَٰفِرِينَ لَيْسَ لَهُۥ دَافِعٌۭ ۝٢

for de vantro, som ingen kan avverge,

مِّنَ ٱللَّهِ ذِى ٱلْمَعَارِجِ ۝۳

fra Gud, himmelstigens Herre.

تَعْرُجُ ٱلْمَلَٰٓئِكَةُ وَٱلرُّوحُ إِلَيْهِ فِى يَوْمٍۢ كَانَ مِقْدَارُهُۥ خَمْسِينَ أَلْفَ سَنَةٍۢ ۝٤

til Ham stiger englene og Ånden opp, på en dag hvis utstrekning er femti tusen år.

فَٱصْبِرْ صَبْرًۭا جَمِيلًا ۝٥

Så vis vakkert tålmod.

إِنَّهُمْ يَرَوْنَهُۥ بَعِيدًۭا ۝٦

De anser den langt borte,

وَنَرَىٰهُ قَرِيبًۭا ۝۷

men Vi ser den nær.

يَوْمَ تَكُونُ ٱلسَّمَآءُ كَٱلْمُهْلِ ۝۸

Den dag, når himmelen blir som smeltet kobber,

وَتَكُونُ ٱلْجِبَالُ كَٱلْعِهْنِ ۝۹

og fjellene som kardet ull,

وَلَا يَسْـَٔلُ حَمِيمٌ حَمِيمًۭا ۝١۰

når venn ikke snakker til venn

يُبَصَّرُونَهُمْ ۚ يَوَدُّ ٱلْمُجْرِمُ لَوْ يَفْتَدِى مِنْ عَذَابِ يَوْمِئِذٍۭ بِبَنِيهِ ۝١١

når de får se hverandre. Synderen vil ønske at han kunne løskjøpe seg fra denne dags straff med sine barn,

وَصَٰحِبَتِهِۦ وَأَخِيهِ ۝١٢

sin hustru, sin bror,

وَفَصِيلَتِهِ ٱلَّتِى تُـْٔوِيهِ ۝١۳

sin slekt som gav ham ly,

وَمَن فِى ٱلْأَرْضِ جَمِيعًۭا ثُمَّ يُنجِيهِ ۝١٤

og alle som på jorden er, om dette så berget ham.

كَلَّآ ۖ إِنَّهَا لَظَىٰ ۝١٥

Men nei, det er en luende ild,

نَزَّاعَةًۭ لِّلشَّوَىٰ ۝١٦

som tar hele huden av hodet,

تَدْعُوا۟ مَنْ أَدْبَرَ وَتَوَلَّىٰ ۝١۷

som kaller på den som snudde ryggen og vendte seg bort,

وَجَمَعَ فَأَوْعَىٰٓ ۝١۸

som samlet og la i lader.

۞ إِنَّ ٱلْإِنسَٰنَ خُلِقَ هَلُوعًا ۝١۹

Mennesket er av natur småskårent.

إِذَا مَسَّهُ ٱلشَّرُّ جَزُوعًۭا ۝٢۰

Når ondt treffer ham, er han engstelig,

وَإِذَا مَسَّهُ ٱلْخَيْرُ مَنُوعًا ۝٢١

og når godt overgår ham, er han påholden.

إِلَّا ٱلْمُصَلِّينَ ۝٢٢

Unntatt er de som forretter bønnen,

ٱلَّذِينَ هُمْ عَلَىٰ صَلَاتِهِمْ دَآئِمُونَ ۝٢۳

og som er vedholdende i bønnen,

وَٱلَّذِينَ فِىٓ أَمْوَٰلِهِمْ حَقٌّۭ مَّعْلُومٌۭ ۝٢٤

som i det de eier anerkjenner en rett

لِّلسَّآئِلِ وَٱلْمَحْرُومِ ۝٢٥

for tiggeren og den trengende,

وَٱلَّذِينَ يُصَدِّقُونَ بِيَوْمِ ٱلدِّينِ ۝٢٦

og som tror på dommens dag,

وَٱلَّذِينَ هُم مِّنْ عَذَابِ رَبِّهِم مُّشْفِقُونَ ۝٢۷

de som bever for Herrens straff,

إِنَّ عَذَابَ رَبِّهِمْ غَيْرُ مَأْمُونٍۢ ۝٢۸

for Herrens straff kan ingen føle seg trygg,

وَٱلَّذِينَ هُمْ لِفُرُوجِهِمْ حَٰفِظُونَ ۝٢۹

som holder sitt kjønnsliv i tømme,

إِلَّا عَلَىٰٓ أَزْوَٰجِهِمْ أَوْ مَا مَلَكَتْ أَيْمَٰنُهُمْ فَإِنَّهُمْ غَيْرُ مَلُومِينَ ۝۳۰

unntatt overfor sine hustruer og sine slavinner, for da kan de ikke bebreides,

فَمَنِ ٱبْتَغَىٰ وَرَآءَ ذَٰلِكَ فَأُو۟لَٰٓئِكَ هُمُ ٱلْعَادُونَ ۝۳١

men den som begjærer noe utover dette, slike går over grensen,

وَٱلَّذِينَ هُمْ لِأَمَٰنَٰتِهِمْ وَعَهْدِهِمْ رَٰعُونَ ۝۳٢

som passer betrodd gods og sine forpliktelser,

وَٱلَّذِينَ هُم بِشَهَٰدَٰتِهِمْ قَآئِمُونَ ۝۳۳

som står fast i sine vitnemål,

وَٱلَّذِينَ هُمْ عَلَىٰ صَلَاتِهِمْ يُحَافِظُونَ ۝۳٤

og overholder sine bønner.

أُو۟لَٰٓئِكَ فِى جَنَّٰتٍۢ مُّكْرَمُونَ ۝۳٥

Disse, i paradisets haver skal de være og de vises all ære.

فَمَالِ ٱلَّذِينَ كَفَرُوا۟ قِبَلَكَ مُهْطِعِينَ ۝۳٦

Hva er det med de vantro som kommer frem foran deg og strekker hals,

عَنِ ٱلْيَمِينِ وَعَنِ ٱلشِّمَالِ عِزِينَ ۝۳۷

i smågrupper fra høyre og fra venstre?

أَيَطْمَعُ كُلُّ ٱمْرِئٍۢ مِّنْهُمْ أَن يُدْخَلَ جَنَّةَ نَعِيمٍۢ ۝۳۸

Ønsker hver av dem å bli ført inn i lykksalighetens have?

كَلَّآ ۖ إِنَّا خَلَقْنَٰهُم مِّمَّا يَعْلَمُونَ ۝۳۹

Å nei, Vi har skapt dem av det de vet.

فَلَآ أُقْسِمُ بِرَبِّ ٱلْمَشَٰرِقِ وَٱلْمَغَٰرِبِ إِنَّا لَقَٰدِرُونَ ۝٤۰

Å nei! Jeg sverger ved østens og vestens Herre, Vi ville visselig være i stand til

عَلَىٰٓ أَن نُّبَدِّلَ خَيْرًۭا مِّنْهُمْ وَمَا نَحْنُ بِمَسْبُوقِينَ ۝٤١

å skifte dem ut, med noe bedre enn dem, og ingen kan komme Oss i forkjøpet!

فَذَرْهُمْ يَخُوضُوا۟ وَيَلْعَبُوا۟ حَتَّىٰ يُلَٰقُوا۟ يَوْمَهُمُ ٱلَّذِى يُوعَدُونَ ۝٤٢

La dem prate og leke seg til de møter den dag som er lovet dem,

يَوْمَ يَخْرُجُونَ مِنَ ٱلْأَجْدَاثِ سِرَاعًۭا كَأَنَّهُمْ إِلَىٰ نُصُبٍۢ يُوفِضُونَ ۝٤۳

den dag de haster frem fra gravene, som kappløp de til et mål,

خَٰشِعَةً أَبْصَٰرُهُمْ تَرْهَقُهُمْ ذِلَّةٌۭ ۚ ذَٰلِكَ ٱلْيَوْمُ ٱلَّذِى كَانُوا۟ يُوعَدُونَ ۝٤٤

med nedslagne blikk mens fornedrelsen dekker dem. Dette er dagen som ble lovet dem.