مصحف الثريا

بِسْمِ ٱللَّهِ ٱلرَّحْمَٰنِ ٱلرَّحِيمِ لَآ أُقْسِمُ بِيَوْمِ ٱلْقِيَٰمَةِ ۝١

Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag,

وَلَآ أُقْسِمُ بِٱلنَّفْسِ ٱللَّوَّامَةِ ۝٢

og enhver sjel som irettesetter seg selv.

أَيَحْسَبُ ٱلْإِنسَٰنُ أَلَّن نَّجْمَعَ عِظَامَهُۥ ۝۳

Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler?

بَلَىٰ قَٰدِرِينَ عَلَىٰٓ أَن نُّسَوِّىَ بَنَانَهُۥ ۝٤

Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper!

بَلْ يُرِيدُ ٱلْإِنسَٰنُ لِيَفْجُرَ أَمَامَهُۥ ۝٥

Mennesket vil fortsette et syndefullt liv,

يَسْـَٔلُ أَيَّانَ يَوْمُ ٱلْقِيَٰمَةِ ۝٦

og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»

فَإِذَا بَرِقَ ٱلْبَصَرُ ۝۷

Når synet blendes,

وَخَسَفَ ٱلْقَمَرُ ۝۸

og månen formørkes,

وَجُمِعَ ٱلشَّمْسُ وَٱلْقَمَرُ ۝۹

når sol og måne blir ett,

يَقُولُ ٱلْإِنسَٰنُ يَوْمَئِذٍ أَيْنَ ٱلْمَفَرُّ ۝١۰

– denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»

كَلَّا لَا وَزَرَ ۝١١

Nei! Det finnes intet fristed.

إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ ٱلْمُسْتَقَرُّ ۝١٢

På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren!

يُنَبَّؤُا۟ ٱلْإِنسَٰنُ يَوْمَئِذٍۭ بِمَا قَدَّمَ وَأَخَّرَ ۝١۳

På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt.

بَلِ ٱلْإِنسَٰنُ عَلَىٰ نَفْسِهِۦ بَصِيرَةٌۭ ۝١٤

Mennesket blir avklaring mot seg selv,

وَلَوْ أَلْقَىٰ مَعَاذِيرَهُۥ ۝١٥

selv om han bringer sine unnskyldninger.

لَا تُحَرِّكْ بِهِۦ لِسَانَكَ لِتَعْجَلَ بِهِۦٓ ۝١٦

La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen.

إِنَّ عَلَيْنَا جَمْعَهُۥ وَقُرْءَانَهُۥ ۝١۷

Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring.

فَإِذَا قَرَأْنَٰهُ فَٱتَّبِعْ قُرْءَانَهُۥ ۝١۸

Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon.

ثُمَّ إِنَّ عَلَيْنَا بَيَانَهُۥ ۝١۹

Derpå er det Vår oppgave å utlegge den.

كَلَّا بَلْ تُحِبُّونَ ٱلْعَاجِلَةَ ۝٢۰

Nei, dere elsker det som iler hen,

وَتَذَرُونَ ٱلْءَاخِرَةَ ۝٢١

og lar det hinsidige ligge.

وُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍۢ نَّاضِرَةٌ ۝٢٢

På den dag finnes strålende ansikter

إِلَىٰ رَبِّهَا نَاظِرَةٌۭ ۝٢۳

som ser på Herren,

وَوُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍۭ بَاسِرَةٌۭ ۝٢٤

og på den dag finnes ansikter som er formørkede,

تَظُنُّ أَن يُفْعَلَ بِهَا فَاقِرَةٌۭ ۝٢٥

så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem.

كَلَّآ إِذَا بَلَغَتِ ٱلتَّرَاقِىَ ۝٢٦

Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier,

وَقِيلَ مَنْ ۜ رَاقٍۢ ۝٢۷

«Hvem kan gjøre en besvergelse?»

وَظَنَّ أَنَّهُ ٱلْفِرَاقُ ۝٢۸

Og den døende forstår at det er avskjeden,

وَٱلْتَفَّتِ ٱلسَّاقُ بِٱلسَّاقِ ۝٢۹

og snor bena om hverandre.

إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ ٱلْمَسَاقُ ۝۳۰

Denne dag går turen til Herren!

فَلَا صَدَّقَ وَلَا صَلَّىٰ ۝۳١

Ikke trodde han, og ikke bad han,

وَلَٰكِن كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ ۝۳٢

men han fornektet og snudde seg bort,

ثُمَّ ذَهَبَ إِلَىٰٓ أَهْلِهِۦ يَتَمَطَّىٰٓ ۝۳۳

og gikk så hjem til sine med stolte steg.

أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ ۝۳٤

Ve deg, ve!

ثُمَّ أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰٓ ۝۳٥

Ja, ve deg, ve!

أَيَحْسَبُ ٱلْإِنسَٰنُ أَن يُتْرَكَ سُدًى ۝۳٦

Tror mennesket at det overlates til seg selv?

أَلَمْ يَكُ نُطْفَةًۭ مِّن مَّنِىٍّۢ يُمْنَىٰ ۝۳۷

Var det ikke en dråpe utstøtt sæd?

ثُمَّ كَانَ عَلَقَةًۭ فَخَلَقَ فَسَوَّىٰ ۝۳۸

Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet,

فَجَعَلَ مِنْهُ ٱلزَّوْجَيْنِ ٱلذَّكَرَ وَٱلْأُنثَىٰٓ ۝۳۹

og laget det til to sorter, mann og kvinne.

أَلَيْسَ ذَٰلِكَ بِقَٰدِرٍ عَلَىٰٓ أَن يُحْۦِىَ ٱلْمَوْتَىٰ ۝٤۰

Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv?