مصحف الثريا

بِسْمِ ٱللَّهِ ٱلرَّحْمَٰنِ ٱلرَّحِيمِ طسٓمٓ ۝١

Ta Sin Mim

تِلْكَ ءَايَٰتُ ٱلْكِتَٰبِ ٱلْمُبِينِ ۝٢

Dette er den klare skriftens ord.

لَعَلَّكَ بَٰخِعٌۭ نَّفْسَكَ أَلَّا يَكُونُوا۟ مُؤْمِنِينَ ۝۳

Kanskje gremmer du deg til døde over at de ikke vil anta troen.

إِن نَّشَأْ نُنَزِّلْ عَلَيْهِم مِّنَ ٱلسَّمَآءِ ءَايَةًۭ فَظَلَّتْ أَعْنَٰقُهُمْ لَهَا خَٰضِعِينَ ۝٤

Om Vi vil, kan Vi sende ned over dem et tegn fra oven, som deres nakker vil forbli bøyet under.

وَمَا يَأْتِيهِم مِّن ذِكْرٍۢ مِّنَ ٱلرَّحْمَٰنِ مُحْدَثٍ إِلَّا كَانُوا۟ عَنْهُ مُعْرِضِينَ ۝٥

Ingen ny formaning kommer til dem fra den Barmhjertige uten at de snur seg bort fra den.

فَقَدْ كَذَّبُوا۟ فَسَيَأْتِيهِمْ أَنۢبَٰٓؤُا۟ مَا كَانُوا۟ بِهِۦ يَسْتَهْزِءُونَ ۝٦

De forkaster, men snart vil nyheter nå dem om det de drev ap med.

أَوَلَمْ يَرَوْا۟ إِلَى ٱلْأَرْضِ كَمْ أَنۢبَتْنَا فِيهَا مِن كُلِّ زَوْجٍۢ كَرِيمٍ ۝۷

Legger de ikke merke til jorden, hvor mange herlige sorter Vi har latt vokse frem på den?

إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝۸

I dette er sannelig et jærtegn, men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝۹

Herren er i sannhet den Mektige, den Nåderike.

وَإِذْ نَادَىٰ رَبُّكَ مُوسَىٰٓ أَنِ ٱئْتِ ٱلْقَوْمَ ٱلظَّٰلِمِينَ ۝١۰

En gang kalte Herren på Moses: «Gå til det urettferdige folk,

قَوْمَ فِرْعَوْنَ ۚ أَلَا يَتَّقُونَ ۝١١

Faraos folk! Vil de da ikke frykte Gud?»

قَالَ رَبِّ إِنِّىٓ أَخَافُ أَن يُكَذِّبُونِ ۝١٢

Han svarte: «Herre, jeg frykter at de vil kalle meg løgner,

وَيَضِيقُ صَدْرِى وَلَا يَنطَلِقُ لِسَانِى فَأَرْسِلْ إِلَىٰ هَٰرُونَ ۝١۳

og mitt bryst vil snøre seg sammen og mitt tungebånd ikke løses. Så henvend Deg til Aron.

وَلَهُمْ عَلَىَّ ذَنۢبٌۭ فَأَخَافُ أَن يَقْتُلُونِ ۝١٤

De har også en skyldanklage mot meg, og jeg frykter at de vil drepe meg.»

قَالَ كَلَّا ۖ فَٱذْهَبَا بِـَٔايَٰتِنَآ ۖ إِنَّا مَعَكُم مُّسْتَمِعُونَ ۝١٥

Han sa: «Å neida, men gå begge to med Vårt ord, og Vi skal være med dere og lytte til.

فَأْتِيَا فِرْعَوْنَ فَقُولَآ إِنَّا رَسُولُ رَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١٦

Gå til Farao, og si: ’Vi er sendebud for all verdens Herre!

أَنْ أَرْسِلْ مَعَنَا بَنِىٓ إِسْرَٰٓءِيلَ ۝١۷

Send med oss Israels barn!’»

قَالَ أَلَمْ نُرَبِّكَ فِينَا وَلِيدًۭا وَلَبِثْتَ فِينَا مِنْ عُمُرِكَ سِنِينَ ۝١۸

Farao svarte: «Har vi ikke oppdratt deg blant oss som barn? Var ikke du hos oss mange år av ditt liv?

وَفَعَلْتَ فَعْلَتَكَ ٱلَّتِى فَعَلْتَ وَأَنتَ مِنَ ٱلْكَٰفِرِينَ ۝١۹

Og du gjorde den gjerning du gjorde, og var utakknemlig!»

قَالَ فَعَلْتُهَآ إِذًۭا وَأَنَا۠ مِنَ ٱلضَّآلِّينَ ۝٢۰

Moses sa: «Jeg gjorde det den gang, da jeg var av dem som fór vill,

فَفَرَرْتُ مِنكُمْ لَمَّا خِفْتُكُمْ فَوَهَبَ لِى رَبِّى حُكْمًۭا وَجَعَلَنِى مِنَ ٱلْمُرْسَلِينَ ۝٢١

og så flyktet jeg, da jeg fryktet dere. Men Herren gav meg visdom, og gjorde meg til sendebud.

وَتِلْكَ نِعْمَةٌۭ تَمُنُّهَا عَلَىَّ أَنْ عَبَّدتَّ بَنِىٓ إِسْرَٰٓءِيلَ ۝٢٢

Er denne godhet du har vist meg en unnskyldning for å trellbinde Israels barn?»

قَالَ فِرْعَوْنُ وَمَا رَبُّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝٢۳

Farao svarte: «Hva er da all verdens Herre?»

قَالَ رَبُّ ٱلسَّمَٰوَٰتِ وَٱلْأَرْضِ وَمَا بَيْنَهُمَآ ۖ إِن كُنتُم مُّوقِنِينَ ۝٢٤

Han sa: «Herren over himlene og jorden og alt som mellom dem er, om dere hadde visshet.»

قَالَ لِمَنْ حَوْلَهُۥٓ أَلَا تَسْتَمِعُونَ ۝٢٥

Da sa Farao til dem rundt seg: «Har dere hørt på maken!»

قَالَ رَبُّكُمْ وَرَبُّ ءَابَآئِكُمُ ٱلْأَوَّلِينَ ۝٢٦

Moses sa: «Deres og deres henfarne fedres Herre.»

قَالَ إِنَّ رَسُولَكُمُ ٱلَّذِىٓ أُرْسِلَ إِلَيْكُمْ لَمَجْنُونٌۭ ۝٢۷

Da sa Farao: «Det sendebud som er sendt til dere, er visselig forrykt.»

قَالَ رَبُّ ٱلْمَشْرِقِ وَٱلْمَغْرِبِ وَمَا بَيْنَهُمَآ ۖ إِن كُنتُمْ تَعْقِلُونَ ۝٢۸

Moses fortsatte: «Herren over øst og vest og alt som derimellom er, om dere forstår.»

قَالَ لَئِنِ ٱتَّخَذْتَ إِلَٰهًا غَيْرِى لَأَجْعَلَنَّكَ مِنَ ٱلْمَسْجُونِينَ ۝٢۹

Da sa Farao: «Hvis du antar en annen gud enn meg, vil jeg kaste deg rett i fengsel!»

قَالَ أَوَلَوْ جِئْتُكَ بِشَىْءٍۢ مُّبِينٍۢ ۝۳۰

Moses svarte: «Enn om jeg brakte deg noe som klargjør?»

قَالَ فَأْتِ بِهِۦٓ إِن كُنتَ مِنَ ٱلصَّٰدِقِينَ ۝۳١

Farao sa: «Så bring det, hvis du snakker sant.»

فَأَلْقَىٰ عَصَاهُ فَإِذَا هِىَ ثُعْبَانٌۭ مُّبِينٌۭ ۝۳٢

Så kastet Moses staven sin, og se, den ble en slange, tydelig og klart.

وَنَزَعَ يَدَهُۥ فَإِذَا هِىَ بَيْضَآءُ لِلنَّٰظِرِينَ ۝۳۳

Og han trakk frem sin hånd, og se, den syntes hvit for dem som så på.

قَالَ لِلْمَلَإِ حَوْلَهُۥٓ إِنَّ هَٰذَا لَسَٰحِرٌ عَلِيمٌۭ ۝۳٤

Da sa Farao til rådet rundt ham: «Dette er sannelig en habil trollmann!

يُرِيدُ أَن يُخْرِجَكُم مِّنْ أَرْضِكُم بِسِحْرِهِۦ فَمَاذَا تَأْمُرُونَ ۝۳٥

Han vil fordrive dere fra deres land med trolldomskunstene sine. Hva foreslår dere?»

قَالُوٓا۟ أَرْجِهْ وَأَخَاهُ وَٱبْعَثْ فِى ٱلْمَدَآئِنِ حَٰشِرِينَ ۝۳٦

De svarte: «La det bero med ham og hans bror, og send oppbud til alle byer,

يَأْتُوكَ بِكُلِّ سَحَّارٍ عَلِيمٍۢ ۝۳۷

så de bringer deg alle dyktige trollmenn.»

فَجُمِعَ ٱلسَّحَرَةُ لِمِيقَٰتِ يَوْمٍۢ مَّعْلُومٍۢ ۝۳۸

Trollmennene ble samlet til fastsatt tid og dag.

وَقِيلَ لِلنَّاسِ هَلْ أَنتُم مُّجْتَمِعُونَ ۝۳۹

Folket ble spurt: «Vil dere komme sammen?

لَعَلَّنَا نَتَّبِعُ ٱلسَّحَرَةَ إِن كَانُوا۟ هُمُ ٱلْغَٰلِبِينَ ۝٤۰

Kanskje vi vil følge trollmennene om de blir vinnere.»

فَلَمَّا جَآءَ ٱلسَّحَرَةُ قَالُوا۟ لِفِرْعَوْنَ أَئِنَّ لَنَا لَأَجْرًا إِن كُنَّا نَحْنُ ٱلْغَٰلِبِينَ ۝٤١

Da trollmennene hadde innfunnet seg, sa de til Farao: «Får vi en belønning om vi vinner?»

قَالَ نَعَمْ وَإِنَّكُمْ إِذًۭا لَّمِنَ ٱلْمُقَرَّبِينَ ۝٤٢

Og han svarte: «Ja, da blir dere av min nærmeste krets.»

قَالَ لَهُم مُّوسَىٰٓ أَلْقُوا۟ مَآ أَنتُم مُّلْقُونَ ۝٤۳

Moses sa til dem: «Kast det dere vil kaste!»

فَأَلْقَوْا۟ حِبَالَهُمْ وَعِصِيَّهُمْ وَقَالُوا۟ بِعِزَّةِ فِرْعَوْنَ إِنَّا لَنَحْنُ ٱلْغَٰلِبُونَ ۝٤٤

Så kastet de sine tau og staver, og sa: «Ved Faraos makt, vi skal sannelig vinne!»

فَأَلْقَىٰ مُوسَىٰ عَصَاهُ فَإِذَا هِىَ تَلْقَفُ مَا يَأْفِكُونَ ۝٤٥

Så kastet Moses sin stav, og se, den slukte det de hadde svindlet i hop.

فَأُلْقِىَ ٱلسَّحَرَةُ سَٰجِدِينَ ۝٤٦

Og trollmennene måtte kaste seg ned i ærefrykt, og sa:

قَالُوٓا۟ ءَامَنَّا بِرَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝٤۷

«Vi tror på all verdens Herre,

رَبِّ مُوسَىٰ وَهَٰرُونَ ۝٤۸

– Mose og Arons Herre!»

قَالَ ءَامَنتُمْ لَهُۥ قَبْلَ أَنْ ءَاذَنَ لَكُمْ ۖ إِنَّهُۥ لَكَبِيرُكُمُ ٱلَّذِى عَلَّمَكُمُ ٱلسِّحْرَ فَلَسَوْفَ تَعْلَمُونَ ۚ لَأُقَطِّعَنَّ أَيْدِيَكُمْ وَأَرْجُلَكُم مِّنْ خِلَٰفٍۢ وَلَأُصَلِّبَنَّكُمْ أَجْمَعِينَ ۝٤۹

Da sa Farao: «Tror dere denne mannen før jeg har gitt dere tillatelse? Han er vel deres læremester som har lært dere trolldom. Nå skal dere får å vite! Jeg skal sannelig hugge av deres hender og føtter i kryss, og så korsfeste dere alle sammen.»

قَالُوا۟ لَا ضَيْرَ ۖ إِنَّآ إِلَىٰ رَبِّنَا مُنقَلِبُونَ ۝٥۰

De svarte: «Det gjør ingenting! Vi vender tilbake til vår Herre.

إِنَّا نَطْمَعُ أَن يَغْفِرَ لَنَا رَبُّنَا خَطَٰيَٰنَآ أَن كُنَّآ أَوَّلَ ٱلْمُؤْمِنِينَ ۝٥١

Vi ønsker inderlig at vår Herre må tilgi oss våre feiltrinn, siden vi er de første troende.»

۞ وَأَوْحَيْنَآ إِلَىٰ مُوسَىٰٓ أَنْ أَسْرِ بِعِبَادِىٓ إِنَّكُم مُّتَّبَعُونَ ۝٥٢

Så gav Vi Moses denne inspirasjon: «Dra av gårde med Mine tjenere nattestid! Dere blir nok forfulgt.»

فَأَرْسَلَ فِرْعَوْنُ فِى ٱلْمَدَآئِنِ حَٰشِرِينَ ۝٥۳

Så sendte Farao opprop til byene,

إِنَّ هَٰٓؤُلَآءِ لَشِرْذِمَةٌۭ قَلِيلُونَ ۝٥٤

«Disse er bare en liten flokk,

وَإِنَّهُمْ لَنَا لَغَآئِظُونَ ۝٥٥

men de har forarget oss,

وَإِنَّا لَجَمِيعٌ حَٰذِرُونَ ۝٥٦

skjønt vi er tallrike og på vakt.»

فَأَخْرَجْنَٰهُم مِّن جَنَّٰتٍۢ وَعُيُونٍۢ ۝٥۷

Så Vi fordrev dem fra haver og kilder

وَكُنُوزٍۢ وَمَقَامٍۢ كَرِيمٍۢ ۝٥۸

og skatter og et fint bosted.

كَذَٰلِكَ وَأَوْرَثْنَٰهَا بَنِىٓ إِسْرَٰٓءِيلَ ۝٥۹

Slik var det. Og Vi lot Israels barn arve det.

فَأَتْبَعُوهُم مُّشْرِقِينَ ۝٦۰

Men egypterne forfulgte dem på vei østover, og

فَلَمَّا تَرَٰٓءَا ٱلْجَمْعَانِ قَالَ أَصْحَٰبُ مُوسَىٰٓ إِنَّا لَمُدْرَكُونَ ۝٦١

da de to hærskarer fikk øye på hverandre, sa folket til Moses: «Vi blir innhentet!»

قَالَ كَلَّآ ۖ إِنَّ مَعِىَ رَبِّى سَيَهْدِينِ ۝٦٢

Moses sa: «Å nei, Herren er med meg! Han vil lede meg.»

فَأَوْحَيْنَآ إِلَىٰ مُوسَىٰٓ أَنِ ٱضْرِب بِّعَصَاكَ ٱلْبَحْرَ ۖ فَٱنفَلَقَ فَكَانَ كُلُّ فِرْقٍۢ كَٱلطَّوْدِ ٱلْعَظِيمِ ۝٦۳

Og Vi gav Moses denne inspirasjon. «Slå havet med din stav!» Og det delte seg, og hver side var som et stort fjell.

وَأَزْلَفْنَا ثَمَّ ٱلْءَاخَرِينَ ۝٦٤

Vi lot de andre komme derhen.

وَأَنجَيْنَا مُوسَىٰ وَمَن مَّعَهُۥٓ أَجْمَعِينَ ۝٦٥

Og Vi reddet Moses og dem som var med ham, alle sammen,

ثُمَّ أَغْرَقْنَا ٱلْءَاخَرِينَ ۝٦٦

og så druknet Vi de andre.

إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝٦۷

I dette er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝٦۸

Sannelig, Herren er den Mektige, den Nåderike.

وَٱتْلُ عَلَيْهِمْ نَبَأَ إِبْرَٰهِيمَ ۝٦۹

Les frem for dem historien om Abraham!

إِذْ قَالَ لِأَبِيهِ وَقَوْمِهِۦ مَا تَعْبُدُونَ ۝۷۰

En gang sa han til sin far og sitt folk: «Hva er det dere tilber?»

قَالُوا۟ نَعْبُدُ أَصْنَامًۭا فَنَظَلُّ لَهَا عَٰكِفِينَ ۝۷١

De svarte: «Vi tilber avguder, og fortsetter å holde oss til dem.»

قَالَ هَلْ يَسْمَعُونَكُمْ إِذْ تَدْعُونَ ۝۷٢

Da sa han: «Hører de dere, når dere ber?

أَوْ يَنفَعُونَكُمْ أَوْ يَضُرُّونَ ۝۷۳

Eller gir de dere gagn eller skade?»

قَالُوا۟ بَلْ وَجَدْنَآ ءَابَآءَنَا كَذَٰلِكَ يَفْعَلُونَ ۝۷٤

De svarte: «Nei, men vi fant at våre fedre gjorde dette.»

قَالَ أَفَرَءَيْتُم مَّا كُنتُمْ تَعْبُدُونَ ۝۷٥

Han sa: «Hva mener dere om dem dere har tilbedt,

أَنتُمْ وَءَابَآؤُكُمُ ٱلْأَقْدَمُونَ ۝۷٦

dere og deres henfarne fedre?

فَإِنَّهُمْ عَدُوٌّۭ لِّىٓ إِلَّا رَبَّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝۷۷

De er en fiende for meg. Ikke så med all verdens Herre!

ٱلَّذِى خَلَقَنِى فَهُوَ يَهْدِينِ ۝۷۸

Som har skapt meg, og gir meg ledelse,

وَٱلَّذِى هُوَ يُطْعِمُنِى وَيَسْقِينِ ۝۷۹

som gir meg mat og drikke,

وَإِذَا مَرِضْتُ فَهُوَ يَشْفِينِ ۝۸۰

som helbreder meg når jeg er syk,

وَٱلَّذِى يُمِيتُنِى ثُمَّ يُحْيِينِ ۝۸١

som lar meg dø og så gir meg liv,

وَٱلَّذِىٓ أَطْمَعُ أَن يَغْفِرَ لِى خَطِيٓـَٔتِى يَوْمَ ٱلدِّينِ ۝۸٢

som jeg inderlig håper vil tilgi meg mine feiltrinn på dommens dag.

رَبِّ هَبْ لِى حُكْمًۭا وَأَلْحِقْنِى بِٱلصَّٰلِحِينَ ۝۸۳

Herre, gi meg visdom, og foren meg med de rettferdige

وَٱجْعَل لِّى لِسَانَ صِدْقٍۢ فِى ٱلْءَاخِرِينَ ۝۸٤

og gi meg et godt ettermæle blant kommende slekter.

وَٱجْعَلْنِى مِن وَرَثَةِ جَنَّةِ ٱلنَّعِيمِ ۝۸٥

Gjør meg til arving av lykksalighetens have.

وَٱغْفِرْ لِأَبِىٓ إِنَّهُۥ كَانَ مِنَ ٱلضَّآلِّينَ ۝۸٦

Tilgi min far! Han var av de villfarende.

وَلَا تُخْزِنِى يَوْمَ يُبْعَثُونَ ۝۸۷

Gjør meg ikke til skamme på den dag da alle gjenoppvekkes,

يَوْمَ لَا يَنفَعُ مَالٌۭ وَلَا بَنُونَ ۝۸۸

den dag da verken rikdom eller barn gagner,

إِلَّا مَنْ أَتَى ٱللَّهَ بِقَلْبٍۢ سَلِيمٍۢ ۝۸۹

kun den som kommer til Gud med et rent hjerte.»

وَأُزْلِفَتِ ٱلْجَنَّةُ لِلْمُتَّقِينَ ۝۹۰

Og paradiset bringes nær de gudfryktige.

وَبُرِّزَتِ ٱلْجَحِيمُ لِلْغَاوِينَ ۝۹١

Og helvete bringes for øynene på de villfarende.

وَقِيلَ لَهُمْ أَيْنَ مَا كُنتُمْ تَعْبُدُونَ ۝۹٢

Det sies til dem: «Hvor er nå det som dere tilbad

مِن دُونِ ٱللَّهِ هَلْ يَنصُرُونَكُمْ أَوْ يَنتَصِرُونَ ۝۹۳

utenom Gud? Kan de hjelpe dere, eller seg selv?»

فَكُبْكِبُوا۟ فِيهَا هُمْ وَٱلْغَاوُۥنَ ۝۹٤

Så kastes de inn i det, både de og forførerne

وَجُنُودُ إِبْلِيسَ أَجْمَعُونَ ۝۹٥

og Satans skarer, alle sammen.

قَالُوا۟ وَهُمْ فِيهَا يَخْتَصِمُونَ ۝۹٦

Og de sier, mens de krangler:

تَٱللَّهِ إِن كُنَّا لَفِى ضَلَٰلٍۢ مُّبِينٍ ۝۹۷

«Ved Gud, vi var sannelig i klar villfarelse

إِذْ نُسَوِّيكُم بِرَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝۹۸

da vi satte dere på linje med all verdens Herre.

وَمَآ أَضَلَّنَآ إِلَّا ٱلْمُجْرِمُونَ ۝۹۹

Det var synderne som villedet oss.

فَمَا لَنَا مِن شَٰفِعِينَ ۝١۰۰

Og nå har vi ingen til å tale vår sak,

وَلَا صَدِيقٍ حَمِيمٍۢ ۝١۰١

ingen god venn.

فَلَوْ أَنَّ لَنَا كَرَّةًۭ فَنَكُونَ مِنَ ٱلْمُؤْمِنِينَ ۝١۰٢

Kunne vi bare gjøre det hele om igjen, og bli troende!»

إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝١۰۳

I dette er visselig et jærtegn! Men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝١۰٤

Herren er den Mektige, den Nåderike.

كَذَّبَتْ قَوْمُ نُوحٍ ٱلْمُرْسَلِينَ ۝١۰٥

Noas folk kalte sendebudene for løgnere,

إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ نُوحٌ أَلَا تَتَّقُونَ ۝١۰٦

da deres bror Noa sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige?

إِنِّى لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌۭ ۝١۰۷

Jeg er et pålitelig sendebud til dere,

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١۰۸

så frykt Gud, og adlyd meg!

وَمَآ أَسْـَٔلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِىَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١۰۹

Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette, min lønn er en sak for all verdens Herre.

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١١۰

Så frykt Gud, og adlyd meg.»

۞ قَالُوٓا۟ أَنُؤْمِنُ لَكَ وَٱتَّبَعَكَ ٱلْأَرْذَلُونَ ۝١١١

De svarte: «Skal vi ha tiltro til deg, som bare de laveste lag slutter seg til?»

قَالَ وَمَا عِلْمِى بِمَا كَانُوا۟ يَعْمَلُونَ ۝١١٢

Han sa: «Jeg kjenner ikke til hva de har gjort.

إِنْ حِسَابُهُمْ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّى ۖ لَوْ تَشْعُرُونَ ۝١١۳

Deres regnskap er Herrens sak, om dere bare ante.

وَمَآ أَنَا۠ بِطَارِدِ ٱلْمُؤْمِنِينَ ۝١١٤

Jeg driver ikke de troende bort!

إِنْ أَنَا۠ إِلَّا نَذِيرٌۭ مُّبِينٌۭ ۝١١٥

Jeg er bare en klar advarer.»

قَالُوا۟ لَئِن لَّمْ تَنتَهِ يَٰنُوحُ لَتَكُونَنَّ مِنَ ٱلْمَرْجُومِينَ ۝١١٦

De sa de: «Hvis du ikke holder opp, Noa, vil du bli steinjaget.»

قَالَ رَبِّ إِنَّ قَوْمِى كَذَّبُونِ ۝١١۷

Han sa: «Herre, mitt folk kaller meg løgner.

فَٱفْتَحْ بَيْنِى وَبَيْنَهُمْ فَتْحًۭا وَنَجِّنِى وَمَن مَّعِىَ مِنَ ٱلْمُؤْمِنِينَ ۝١١۸

Finn Du en ordning mellom meg og dem, og redd meg og de troende som er med meg.»

فَأَنجَيْنَٰهُ وَمَن مَّعَهُۥ فِى ٱلْفُلْكِ ٱلْمَشْحُونِ ۝١١۹

Så reddet Vi ham og dem som var med ham i det fullastede skip.

ثُمَّ أَغْرَقْنَا بَعْدُ ٱلْبَاقِينَ ۝١٢۰

Derpå druknet Vi dem som var igjen.

إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝١٢١

Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝١٢٢

Herren er den Mektige, den Nåderike.

كَذَّبَتْ عَادٌ ٱلْمُرْسَلِينَ ۝١٢۳

Folket Ad kalte sendebudene for løgnere,

إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ هُودٌ أَلَا تَتَّقُونَ ۝١٢٤

da deres bror Hod sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige?

إِنِّى لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌۭ ۝١٢٥

Jeg er et pålitelig sendebud til dere,

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١٢٦

så frykt Gud, og adlyd meg!

وَمَآ أَسْـَٔلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِىَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١٢۷

Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.

أَتَبْنُونَ بِكُلِّ رِيعٍ ءَايَةًۭ تَعْبَثُونَ ۝١٢۸

Bygger dere på hver høyde et symbolsk tegn til ingen nytte,

وَتَتَّخِذُونَ مَصَانِعَ لَعَلَّكُمْ تَخْلُدُونَ ۝١٢۹

og legger dere til borger, kanskje dere skal leve evig?

وَإِذَا بَطَشْتُم بَطَشْتُمْ جَبَّارِينَ ۝١۳۰

Og når dere går til angrep, angriper dere som voldsmenn.

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١۳١

Så frykt Gud, og adlyd meg,

وَٱتَّقُوا۟ ٱلَّذِىٓ أَمَدَّكُم بِمَا تَعْلَمُونَ ۝١۳٢

frykt Ham som har hjulpet dere til alt dere vet,

أَمَدَّكُم بِأَنْعَٰمٍۢ وَبَنِينَ ۝١۳۳

hjulpet dere til fe og sønner,

وَجَنَّٰتٍۢ وَعُيُونٍ ۝١۳٤

haver og kilder!

إِنِّىٓ أَخَافُ عَلَيْكُمْ عَذَابَ يَوْمٍ عَظِيمٍۢ ۝١۳٥

Jeg frykter for at dere vil rammes av en svær dags straff.»

قَالُوا۟ سَوَآءٌ عَلَيْنَآ أَوَعَظْتَ أَمْ لَمْ تَكُن مِّنَ ٱلْوَٰعِظِينَ ۝١۳٦

De svarte: «Det er det samme for oss om du formaner eller ikke formaner.

إِنْ هَٰذَآ إِلَّا خُلُقُ ٱلْأَوَّلِينَ ۝١۳۷

Dette er bare tradisjoner fra de henfarne.

وَمَا نَحْنُ بِمُعَذَّبِينَ ۝١۳۸

Vi rammes ikke av straff!»

فَكَذَّبُوهُ فَأَهْلَكْنَٰهُمْ ۗ إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝١۳۹

De kalte ham løgner, og Vi tilintetgjorde dem. Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝١٤۰

Herren er den Mektige, den Nåderike.

كَذَّبَتْ ثَمُودُ ٱلْمُرْسَلِينَ ۝١٤١

Folket Thamod kalte sendebudene for løgnere,

إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ صَٰلِحٌ أَلَا تَتَّقُونَ ۝١٤٢

da deres bror Salih sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige?

إِنِّى لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌۭ ۝١٤۳

Jeg er et pålitelig sendebud til dere,

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١٤٤

så frykt Gud, og adlyd meg!

وَمَآ أَسْـَٔلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِىَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١٤٥

Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.

أَتُتْرَكُونَ فِى مَا هَٰهُنَآ ءَامِنِينَ ۝١٤٦

Vil dere bli latt i fred med alt som her er,

فِى جَنَّٰتٍۢ وَعُيُونٍۢ ۝١٤۷

haver og kilder,

وَزُرُوعٍۢ وَنَخْلٍۢ طَلْعُهَا هَضِيمٌۭ ۝١٤۸

åkerland og palmer med fine fruktkolber?

وَتَنْحِتُونَ مِنَ ٱلْجِبَالِ بُيُوتًۭا فَٰرِهِينَ ۝١٤۹

Og glade og fornøyde å hugge dere ut boliger i fjellsidene?

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١٥۰

Så frykt Gud, og adlyd meg!

وَلَا تُطِيعُوٓا۟ أَمْرَ ٱلْمُسْرِفِينَ ۝١٥١

Hør ikke etter de lettsindiges påbud,

ٱلَّذِينَ يُفْسِدُونَ فِى ٱلْأَرْضِ وَلَا يُصْلِحُونَ ۝١٥٢

de som anstifter fordervelse på jorden og ikke setter tingene på rett plass.»

قَالُوٓا۟ إِنَّمَآ أَنتَ مِنَ ٱلْمُسَحَّرِينَ ۝١٥۳

De svarte: «Du er bare en forhekset mann,

مَآ أَنتَ إِلَّا بَشَرٌۭ مِّثْلُنَا فَأْتِ بِـَٔايَةٍ إِن كُنتَ مِنَ ٱلصَّٰدِقِينَ ۝١٥٤

du er bare et vanlig menneske som oss! Kom med et jærtegn, om du snakker sant.»

قَالَ هَٰذِهِۦ نَاقَةٌۭ لَّهَا شِرْبٌۭ وَلَكُمْ شِرْبُ يَوْمٍۢ مَّعْلُومٍۢ ۝١٥٥

Han sa: «Dette er en kamelhoppe. Hun skal ha drikke, og dere skal ha drikke på bestemte dager.

وَلَا تَمَسُّوهَا بِسُوٓءٍۢ فَيَأْخُذَكُمْ عَذَابُ يَوْمٍ عَظِيمٍۢ ۝١٥٦

Gjør henne ikke noe ondt, så ikke en svær dags straff tar dere.»

فَعَقَرُوهَا فَأَصْبَحُوا۟ نَٰدِمِينَ ۝١٥۷

Men de mishandlet henne, og det kom de til å angre!

فَأَخَذَهُمُ ٱلْعَذَابُ ۗ إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝١٥۸

For straffen tok dem. Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝١٥۹

Herren er den Mektige, den Nåderike.

كَذَّبَتْ قَوْمُ لُوطٍ ٱلْمُرْسَلِينَ ۝١٦۰

Lots folk kalte sendebudene for løgnere,

إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ لُوطٌ أَلَا تَتَّقُونَ ۝١٦١

da deres bror Lot sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige?

إِنِّى لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌۭ ۝١٦٢

Jeg er et pålitelig sendebud til dere,

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١٦۳

så frykt Gud, og adlyd meg!

وَمَآ أَسْـَٔلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِىَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١٦٤

Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.

أَتَأْتُونَ ٱلذُّكْرَانَ مِنَ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١٦٥

Er det slik at dere holder dere til menn fortrinnsvis,

وَتَذَرُونَ مَا خَلَقَ لَكُمْ رَبُّكُم مِّنْ أَزْوَٰجِكُم ۚ بَلْ أَنتُمْ قَوْمٌ عَادُونَ ۝١٦٦

og forsømmer deres hustruer som Herren har skapt for dere? Nei, dere er et folk som går over grensen.»

قَالُوا۟ لَئِن لَّمْ تَنتَهِ يَٰلُوطُ لَتَكُونَنَّ مِنَ ٱلْمُخْرَجِينَ ۝١٦۷

De svarte: «Hvis du ikke holder opp, Lot, vil du bli jaget bort.»

قَالَ إِنِّى لِعَمَلِكُم مِّنَ ٱلْقَالِينَ ۝١٦۸

Da sa han: «Jeg avskyr i sannhet det dere gjør!

رَبِّ نَجِّنِى وَأَهْلِى مِمَّا يَعْمَلُونَ ۝١٦۹

Herre, redd meg og mine fra det de bedriver.»

فَنَجَّيْنَٰهُ وَأَهْلَهُۥٓ أَجْمَعِينَ ۝١۷۰

Så reddet Vi ham og hans, alle sammen,

إِلَّا عَجُوزًۭا فِى ٱلْغَٰبِرِينَ ۝١۷١

unntatt en gammel kone blant de gjenværende.

ثُمَّ دَمَّرْنَا ٱلْءَاخَرِينَ ۝١۷٢

Så ødela Vi de andre.

وَأَمْطَرْنَا عَلَيْهِم مَّطَرًۭا ۖ فَسَآءَ مَطَرُ ٱلْمُنذَرِينَ ۝١۷۳

Vi lot et regn regne over dem. Ondt er regnet til dem som er advart.

إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝١۷٤

Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝١۷٥

Herren er den Mektige, den Nåderike.

كَذَّبَ أَصْحَٰبُ لْـَٔيْكَةِ ٱلْمُرْسَلِينَ ۝١۷٦

Skogfolket kalte sendebudene for løgnere,

إِذْ قَالَ لَهُمْ شُعَيْبٌ أَلَا تَتَّقُونَ ۝١۷۷

da Shoaib sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige?

إِنِّى لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌۭ ۝١۷۸

Jeg er et pålitelig sendebud til dere,

فَٱتَّقُوا۟ ٱللَّهَ وَأَطِيعُونِ ۝١۷۹

så frykt Gud, og adlyd meg!

وَمَآ أَسْـَٔلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِىَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١۸۰

Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.

۞ أَوْفُوا۟ ٱلْكَيْلَ وَلَا تَكُونُوا۟ مِنَ ٱلْمُخْسِرِينَ ۝١۸١

Gi fullt mål, og vær ikke av dem som snyter.

وَزِنُوا۟ بِٱلْقِسْطَاسِ ٱلْمُسْتَقِيمِ ۝١۸٢

Vei med riktig vekt,

وَلَا تَبْخَسُوا۟ ٱلنَّاسَ أَشْيَآءَهُمْ وَلَا تَعْثَوْا۟ فِى ٱلْأَرْضِ مُفْسِدِينَ ۝١۸۳

og snyt ikke folk på det som er deres. Stift ikke urett og fordervelse i landet.

وَٱتَّقُوا۟ ٱلَّذِى خَلَقَكُمْ وَٱلْجِبِلَّةَ ٱلْأَوَّلِينَ ۝١۸٤

Frykt Ham som har skapt dere og de henfarne slekter.»

قَالُوٓا۟ إِنَّمَآ أَنتَ مِنَ ٱلْمُسَحَّرِينَ ۝١۸٥

De svarte: «Du er bare en forhekset mann,

وَمَآ أَنتَ إِلَّا بَشَرٌۭ مِّثْلُنَا وَإِن نَّظُنُّكَ لَمِنَ ٱلْكَٰذِبِينَ ۝١۸٦

du er bare et vanlig menneske som oss! Vi holder deg for å være en løgner.

فَأَسْقِطْ عَلَيْنَا كِسَفًۭا مِّنَ ٱلسَّمَآءِ إِن كُنتَ مِنَ ٱلصَّٰدِقِينَ ۝١۸۷

La falle over oss stykker av himmelen, om du snakker sant.»

قَالَ رَبِّىٓ أَعْلَمُ بِمَا تَعْمَلُونَ ۝١۸۸

Han sa: «Herren kjenner vel til hva dere bedriver.»

فَكَذَّبُوهُ فَأَخَذَهُمْ عَذَابُ يَوْمِ ٱلظُّلَّةِ ۚ إِنَّهُۥ كَانَ عَذَابَ يَوْمٍ عَظِيمٍ ۝١۸۹

De kalte ham løgner, men så tok skyggens dags straff dem. Det var i sannhet en svær dags straff.

إِنَّ فِى ذَٰلِكَ لَءَايَةًۭ ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ ۝١۹۰

Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.

وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ ٱلْعَزِيزُ ٱلرَّحِيمُ ۝١۹١

Herren er den Mektige, den Nåderike.

وَإِنَّهُۥ لَتَنزِيلُ رَبِّ ٱلْعَٰلَمِينَ ۝١۹٢

Dette er en åpenbaring fra all verdens Herre,

نَزَلَ بِهِ ٱلرُّوحُ ٱلْأَمِينُ ۝١۹۳

den betrodde Ånd steg ned med den

عَلَىٰ قَلْبِكَ لِتَكُونَ مِنَ ٱلْمُنذِرِينَ ۝١۹٤

til ditt hjerte, så du kunne bli en advarer

بِلِسَانٍ عَرَبِىٍّۢ مُّبِينٍۢ ۝١۹٥

på klart, arabisk språk.

وَإِنَّهُۥ لَفِى زُبُرِ ٱلْأَوَّلِينَ ۝١۹٦

Den finnes i de gamles skrifter!

أَوَلَمْ يَكُن لَّهُمْ ءَايَةً أَن يَعْلَمَهُۥ عُلَمَٰٓؤُا۟ بَنِىٓ إِسْرَٰٓءِيلَ ۝١۹۷

Er det da ikke et tegn for dem at Israels skriftlærde kjenner til den?

وَلَوْ نَزَّلْنَٰهُ عَلَىٰ بَعْضِ ٱلْأَعْجَمِينَ ۝١۹۸

Hadde Vi sendt den til noen blant de fremmede folk,

فَقَرَأَهُۥ عَلَيْهِم مَّا كَانُوا۟ بِهِۦ مُؤْمِنِينَ ۝١۹۹

og han hadde fremlest den for dem, så ville de ikke ha trodd på den.

كَذَٰلِكَ سَلَكْنَٰهُ فِى قُلُوبِ ٱلْمُجْرِمِينَ ۝٢۰۰

Slik bringer Vi den inn i syndernes hjerter.

لَا يُؤْمِنُونَ بِهِۦ حَتَّىٰ يَرَوُا۟ ٱلْعَذَابَ ٱلْأَلِيمَ ۝٢۰١

Men de tror ikke på den, før de ser den smertefulle straff,

فَيَأْتِيَهُم بَغْتَةًۭ وَهُمْ لَا يَشْعُرُونَ ۝٢۰٢

så den vil komme over dem plutselig, uten at de aner noe.

فَيَقُولُوا۟ هَلْ نَحْنُ مُنظَرُونَ ۝٢۰۳

Og de vil si: «Kan vi få utsettelse?»

أَفَبِعَذَابِنَا يَسْتَعْجِلُونَ ۝٢۰٤

Skulle de be om å få Vår straff påskyndet?

أَفَرَءَيْتَ إِن مَّتَّعْنَٰهُمْ سِنِينَ ۝٢۰٥

Hva synes du? Vi har latt dem nyte livet i årevis,

ثُمَّ جَآءَهُم مَّا كَانُوا۟ يُوعَدُونَ ۝٢۰٦

og så kommer det over dem som er stilt dem i utsikt.

مَآ أَغْنَىٰ عَنْهُم مَّا كَانُوا۟ يُمَتَّعُونَ ۝٢۰۷

De gode dager de fikk nyte hjelper dem ikke!

وَمَآ أَهْلَكْنَا مِن قَرْيَةٍ إِلَّا لَهَا مُنذِرُونَ ۝٢۰۸

Ingen by har Vi ødelagt uten at den hadde fått advarere

ذِكْرَىٰ وَمَا كُنَّا ظَٰلِمِينَ ۝٢۰۹

til påminnelse. Vi var ikke urettferdige!

وَمَا تَنَزَّلَتْ بِهِ ٱلشَّيَٰطِينُ ۝٢١۰

Satanene har ikke brakt Koranen ned.

وَمَا يَنۢبَغِى لَهُمْ وَمَا يَسْتَطِيعُونَ ۝٢١١

Det passer seg ikke for dem, og de kan det heller ikke.

إِنَّهُمْ عَنِ ٱلسَّمْعِ لَمَعْزُولُونَ ۝٢١٢

De er avskåret fra å snappe opp noe.

فَلَا تَدْعُ مَعَ ٱللَّهِ إِلَٰهًا ءَاخَرَ فَتَكُونَ مِنَ ٱلْمُعَذَّبِينَ ۝٢١۳

Så påkall ingen gud ved Guds side, så du havner blant dem som lider straff.

وَأَنذِرْ عَشِيرَتَكَ ٱلْأَقْرَبِينَ ۝٢١٤

Advar din familie og dine nærmeste.

وَٱخْفِضْ جَنَاحَكَ لِمَنِ ٱتَّبَعَكَ مِنَ ٱلْمُؤْمِنِينَ ۝٢١٥

Brus ikke med vingene, men senk din vinge overfor de troende som følger deg.

فَإِنْ عَصَوْكَ فَقُلْ إِنِّى بَرِىٓءٌۭ مِّمَّا تَعْمَلُونَ ۝٢١٦

Om de ikke lyder deg, så si: «Jeg er ansvarsfri for det dere gjør.»

وَتَوَكَّلْ عَلَى ٱلْعَزِيزِ ٱلرَّحِيمِ ۝٢١۷

Forlat deg på den Mektige, den Nåderike,

ٱلَّذِى يَرَىٰكَ حِينَ تَقُومُ ۝٢١۸

som ser deg der du står,

وَتَقَلُّبَكَ فِى ٱلسَّٰجِدِينَ ۝٢١۹

og når du ferdes blant de bedende.

إِنَّهُۥ هُوَ ٱلسَّمِيعُ ٱلْعَلِيمُ ۝٢٢۰

Han er den Hørende, den Allvitende.

هَلْ أُنَبِّئُكُمْ عَلَىٰ مَن تَنَزَّلُ ٱلشَّيَٰطِينُ ۝٢٢١

Skal Jeg fortelle dere hvem satanene slår seg ned på?

تَنَزَّلُ عَلَىٰ كُلِّ أَفَّاكٍ أَثِيمٍۢ ۝٢٢٢

De slår seg ned på enhver som er syndbelastet og falsk,

يُلْقُونَ ٱلسَّمْعَ وَأَكْثَرُهُمْ كَٰذِبُونَ ۝٢٢۳

og forteller ham hva de har hørt. Men de fleste av dem er løgnere.

وَٱلشُّعَرَآءُ يَتَّبِعُهُمُ ٱلْغَاوُۥنَ ۝٢٢٤

Likeledes skaldene, de forførte følger dem.

أَلَمْ تَرَ أَنَّهُمْ فِى كُلِّ وَادٍۢ يَهِيمُونَ ۝٢٢٥

Har du ikke sett at de streifer om i alle daler,

وَأَنَّهُمْ يَقُولُونَ مَا لَا يَفْعَلُونَ ۝٢٢٦

og uttaler det de ikke selv praktiserer?

إِلَّا ٱلَّذِينَ ءَامَنُوا۟ وَعَمِلُوا۟ ٱلصَّٰلِحَٰتِ وَذَكَرُوا۟ ٱللَّهَ كَثِيرًۭا وَٱنتَصَرُوا۟ مِنۢ بَعْدِ مَا ظُلِمُوا۟ ۗ وَسَيَعْلَمُ ٱلَّذِينَ ظَلَمُوٓا۟ أَىَّ مُنقَلَبٍۢ يَنقَلِبُونَ ۝٢٢۷

Unntatt er de som tror og lever rettskaffent og ideligen kommer Gud i hu, som finner hjelp når de har lidt urett. De som gjør urett skal få vite hvilken skjebne de vender seg mot.